Er det mulig å dyrke mais i en vanlig enebolig-hage? Heldigvis er svaret ja!
Vi er nemlig veldig glade i mais, og med kjøkkenhage og drivhus ble det på tide å gi det et forsøk.
1. Såing
Forsøket startet inne på kjøkkenbenken tidlig i april, i to små mini-drivhus med plass til 32 planter i hver. Jeg sådde en hel pakke med sukkermais, så det ble plantet 15 maiskorn.
Frøene skulle ligge ca. 1 cm under jorda.
Det tok noen dager før spirene gjorde sin éntre:
Men når spiringen først var igang, gikk det veldig fort! Her er maisen to dager senere:
Plantene sto med kunstig plantelys som jeg hele tiden flyttet oppover, slik at lyset var veldig nære toppen på plantene.
2. Forberedelse av uteområdet
Mens plantene fikk spire og kose seg innendørs, startet arbeidet med å lage klar en pallekarm til dem. Jeg ønsket å ha en hel liten mini-maisåker, så derfor slo jeg sammen to ordinære pallekarmer. Denne ble dermed mye større enn en vanlig pallekarm!
Jeg jobbet litt med plasseringen av pallekarmen. Det var nemlig viktig for meg at plantene skulle stå i ly for vær og vind, samtidig som de skulle få maksimalt med sol. Derfor endte jeg opp med en fin plass på sørsiden av huset, like inntil drivhuset og skigarden.
Her blåser det langt mindre enn på resten av tomta. Det er fint, for et vanlig problem er at mais-stenglene kan knekke.
3. Utplantingen
Plantene fikk en periode med gradvis tilvenning til sol og ute-temperatur, der jeg bar kassene ut og inn. Da det kom en lang rekke overskyede dager i mai, tok jeg sjansen på å plante dem ut.
De 15 maiskornene hadde blitt til 12 planter, så disse plantet jeg i et parti på 3 x 4 planter. Plantene hadde ca. 20 cm avstand. Det er litt tettere enn det sto på pakningen, men det var et tips jeg fikk fra andre pallekarm-maisdyrkere. Da kan nemlig plantene støtte seg på hverandre og de pollineres enklere. Det er viktig at de har god jord og godt med gjødsel gjennom sesongen når de står så tett.
Så var det bare å vanne og vente. Plantene så litt stusselige ut, de var tynne som gresstrå og jeg begynte å forberede meg på at dette kunne bli en skuffelse.
Det sies at plantene må ha nådd knehøyde innen midtsommer 24. juni, altså én måned etter at mine ble plantet ut. Hvis ikke har de liten sjanse til å rekke å bli ferdige innen sesongen.
Juni raste avgårde og det så ikke lovende ut. En av plantene visnet, og jeg var redd det samme skulle skje med flere.
Men så skjedde det plutselig noe – like før «tidsfristen» ble stenglene både tykkere og høyere.
4. Vanning og gjødsling
Deretter var det mye vedlikehold og oppfølgning av mais-prosjektet. Jeg vannet maisen med store mengder vann fra hageslangen hver dag, slik at jorda aldri ble uttørket. I tillegg fikk den to kanner med utvannet, økologisk gjødsel, to ganger i uka.
Det er ekstra mye jobb når plantene står i en karm på fjell og singel, slik som her. Da kan ikke plantene trekke næring og vann opp fra bakken. Til gjengjeld får man mindre ugress og snegler.
5. Innhøsting
Kolbene er klare når de begynner å stikke ut fra stammen og dusken er mørk og tørr. Det letteste er å kjenne på kolben om spissen har fått en avrunding, da kan den plukkes!
Man vrir kolben slik at den løsner fra stammen.
Så er det bare å plukke av bladene og helst spise maisen med det samme! Det var ca. 14 dager i forskjell på når den første og den siste kolben var spiseklar, så jeg plukket bare inn de jeg skulle spise rett før middag. Kolbene var klare mellom 21. august og 4. september.
Med 15 plantede maiskorn og 11 planter som overlevde, endte jeg opp med ca. 15 maiskolber. Alle ble spist, en etter en, med kryddersmør på grillen!
Les også:
Du liker kanskje også
